Sunday, July 01, 2007
Shit Happens
It’s been a while since I updated the blog. There are some reasons for that, even beyond the fact that I’ve always been a pretty random blogger. Some bigger and some smaller reasons, but, well, life happens. Not always the way you want it to happen, but you can’t stop it from happening. So when you’re feeling, like I have been lately, that life stacks up against you and conspires to destroy the things you value most, to shake up the things you’ve always relied upon, to keep just out of reach the things you thought would make you happy, well, then the question becomes how do you respond. Do you let the life bulldozer roll over you and flatten you into the ground, or do you stand up and fight? I am determined to take life by the horns and wrestle with it until I know what it is I am fighting for, until I have regained some ground under my feet and realigned my priorities. I cannot rely on someone or something else for my happiness; I have to find that within myself. Life is for the taking, and even if circumstances seem out of my control at times, I think I’m better off just letting go. Not letting go of the circumstances, but letting go of the need to control them. Because I can’t, and it seems the harder I try to keep them in control, the more out of control they get. What I can control is me and my own responses. Where is that happy balance between being in touch with your feelings, and still not letting your feelings rule your life? I sometimes miss that strong, independent person I once was, but I know that person was also very walled off and out of touch with her emotions. Lately it’s been like I’m wearing my emotions on my sleeve, and instead of me being in control of my life, my emotions threaten to control me. It is time to come back to center. To let myself feel, but not let the feelings kick my butt. To find strength from within, but not shut off to the outside world. This is my quest; I’ve always enjoyed a challenge, so here we go!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Høres ut som tøffe tider! Høres ut som du føler deg litt overmanna. Jeg gjorde lenge det av følelsene mine. De hadde alltid vært noe jeg var prega av....er et følelsesmenneske...men jeg klarte til en viss grad å overrule them. Men så...sommeren for to år siden gjorde de sitt inntog med full styrke og lot seg absolutt ikke overrule noe mer. Og det mer jeg prøvde jo mer ute av kontroll ble de. Følte d som jeg var fanga på en berg og dalbane jeg ikke kunne komme av, og vogna kjørte hvor enn den selv ville. Følte det som om livet rakna og jeg ikke hadde styr på noenting lenger. Etterhvert ble jeg veldig skremt av alle følelsene og tankene, for de gikk i retninger jeg aldri før hadde tillatt dem å gå.
Vet du...det smarteste jeg noengang har gjort var å søke hjelp. Tørre å fortelle det til legen min, og la han henvise meg til noen som kunne hjelpe.
Jeg ville alltid klare alt selv. Var så sterk, så selvstendig, så together. Men til slutt klarte jeg ikke være det utenpå engang... Var livredd for å søke hjelp å bli stempla for livet. men tro meg....Hjelpen hjelper! Den ble ikke et stempel, men befriende.
Og du har helt rett: Shit happens, men det går an å oppleve fred og glede selv midt i shiten, fordi man tar ansvar for seg selv, sine egne reaksjoner og følelser. Lykken ligger ikke i å behage hele verden og være venner m alle uten å støte noen. Lykken ligger i å definere sine egne grenser og å våge å gi seg selv(den autentiske, den som er tro mot hjertet) en stemme. Å være ærlig mot seg selv. Vi føler som vi gjør av en grunn, men overkjører vi våre egne følelser kontinuerlig, da forråder vi oss selv og gjør oss selv "syke". D er ihvertfall min erfaring.
Har ingen aning i hva som foregår i livet ditt nå, men kan noen av tankene mine være til hjelp så ta dem for alt de er verd. (Dyrkjøpte erfaringer:) Og om de er helt skivebom så bare fei dem unna.
Ønsker deg godt, og at du må finne ditt eget hjertes stemme verdig til å bli hørt.
Stor klem Micha
"Lykken ligger ikke i å behage hele verden og være venner m alle uten å støte noen. Lykken ligger i å definere sine egne grenser og å våge å gi seg selv(den autentiske, den som er tro mot hjertet) en stemme." Godt sagt, Micha! Setter stor pris på å høre fra deg, og at du våger å dele dine erfaringer - jeg vet de har vært veldig dyrkjøpte. Ja, det har vært litt tøft i det siste av ulike grunner, og du har rett i at jeg har følt meg overveldet. Men har lært av andres dyrkjøpte erfaring hvor viktig det er å søke hjelp, og det gjør jeg. Hadde begynt å miste fotfestet litt, men nå føles det som jeg har fastere grunn under beina igjen... Har også ''gjenoppdaget'' verdien av å søke hjelp ''ovenfra'' i tillegg til (ikke istedet for :) menneskelig hjelp, og har oppdaget at du har rett, det er faktisk mulig å få ro og fred på innsiden selv om stormen raser på rundt en. Og det er det som gjør at en kan holde hodet over vannet og komme gjennom kneikene som livet slenger ut. Stor klem til deg!
Enig med mye i det Micha sier.
Men jeg tror du er på god vei:
1. vi kan trenge også menneskers ekspertise av og til, ikke bare guddommelig hjelp. (Dertil har du anerkjent at du behøver dette- og da har du kommet et stooort skritt;)
2. Det er bra å være i kontakt med følelsene. Men de bør selvsagt ikke overstyre. Av og til kan det hjelpe å ikke tenke så mye i det hele tatt, og gi mer "bæng". Ting kan man lure på i det uendelige, men det er ikke alltid at det har var verd all tenkningen! For øvrig er det mye hjelp i å koble inn fornuft- man skal ikke alltid stole på de impulser vi av og til får av følelsene..
4. Du virker å ha mye guts og tæl. Du kommer deg på beina- I`m sure!
Etter motbakke, kommer medbakke;)
Good luck med strabasiøse svingninger;)og GOOD sommer:)
cattinka
Post a Comment